I will survive!

- Du igjen? Det var lenge siden… Men jeg har jo sagt at jeg ikke vil ha noe med deg å gjøre igjen.

- Ha ha, det sier de alle.  Ærlig talt, tror du jeg i det hele tatt ville eksistert dersom jeg skulle bry meg om avskyen fra alle mine venner?

- Pøh, du kan da umulig ha noen venner…

- Nemlig. Og lever likevel i beste velgående, still,  som du kjenner.

- Det passer bare så sinnsykt dårlig at du kommer akkurat nå. Hvor lenge blir du denne gangen da?

- Si meg, lærer du aldri? Du vet at jeg aldri helt vet det selv. Hadde heller ikke tatt meg bryet å fortelle deg det om det var forhåndsbestemt. Kan bli her alt fra noen dager til noen uker om du vil…

- Vil? Hallo, jeg vil IKKE ha deg her har jeg sagt! Du er fremdeles like ekkel som jeg husker deg fra sist du var her. Du holder deg heller ikke denne gangen for god til å grise til sengen min med den ekle svetten du forårsaker, mens du mishandler kroppen min.

- Mishandler du liksom. Pass på ordbruken din nå frøken, jeg kan utvikle meg til verre enn du opplever meg nå vet du… Dessuten skal du være glad du ikke er mann! Menn er jo som oftest døden nær hver gang jeg hygger meg med dem.

- Ja, ja, jeg vet. Ubeleilig er det uansett. Hadde jeg i det minste følt at hevnbesøket ditt skyldes meg selv. At jeg feks hadde ligget med rumpa bar, eller svinset mer eller mindre halvnaken rundt i borettslaget (eller andre egnede steder), hadde det muligens vært lettere å måtte forholde seg til lidelsen av at du er her.

- Lidelsen? Eilertsen, du er ei sutrekjerring! Tenk på alle andre som blir utsatt for langt verre saker: mennesker som gjennom md og i noen tilfeller år, drasser på plageånder de aldri bli kvitt? De har noe å klage over de. At neseskaftet ditt produserer snørr i høygir, at du hoster og har litt press i ørene og hodet, er forbigående og du vet det. Propp deg full av alskens c-vitamintøys, drikk teen din med den hersens honningen, ta deg en paracet, og innse at det er høst.

- Damn. Skjønner at jeg heller ikke denne gangen kan snakke deg til fornuft. Kan du i det minste antyde om jeg behøver en tur til til apoteket for hamstring?

- Det kan jeg ikke. Men dersom jeg bestemmer meg for å utvikle meg til bronkitt eller lungebetennelse, kan du jo spørre meg igjen. Eller kanskje legen din. Mooohahahah!  Foreløpig er jo bare din lille høstforkjølelse. 

Ballerellerei?

Jeg har ropt det før. Og gjør det igjen: kastrering bør bli påbudt ved lov! I det minste for frittgående hankkatter. Og menn over 45 – frittgående eller i fangenskap. Men mest for hankatter. Men oh yeah, også for menn. Spesielt dersom de er 100% sikre på at de har ynglet frem det de ønsker av arvegods og vel så det. Hva er det med menn forresten? Av en eller annen årsak kan det virke som at de tror de mister ballene sine dersom de kapper den berømte strengen. Eller at disse “plommene” deres skrumper inn til noe sviske-aktig? Har ingen fortalt dem at det kun gjelder for dyr? Og at de ikke ER dyr selv om de i enkelte tilfeller er tilbøyelig til å late som de er det? Men om så var, hadde DET vært så ille da? Hva skal de med dem? De kan da umulig ha annen funskjon enn å bare henge der. Uten å engang være til pynt. Og samtidig oppta plass i Bjørn Borg’en.

De fleste menn vet dette innerst inne. Det er jeg iallefall nesten sikker på. Noen tror kanskje de mister sine mentale baller eller reduserer evnen og lysten til såvel innom- som utenomekteskapelige samkvem. Lommelegen informerer bla:

“Steriliseringen påvirker ikke selve testiklene. Derfor vil det fremdeles produseres sædceller, selv etter at du er operert. Siden sædlederne er klippet over, vil sædcellene være fanget i testiklene (Øøøy! Dette må da øke “plommer” til “epler”?), og blir nedbrutt av kroppen (ok – reduced to plums again, men gøy så lenge det varte?).
Steriliseringsinngrepet virker ikke inn på hormonproduksjonen, så du vil ikke merke noen forskjell på sexlysten eller den seksuelle tilfredsstillelsen. “

Det største barrieren er nok den forventede enorme smerten de i motsetning til de fleste andre av deres artsfrender som beskriver inngrepet som “peanuts”,  kommer til å måtte gjennomleve…

But then again; når jeg tenker meg litt om, fertile menn er langt fra like plagsomme som hankatter med samme funksjon fremdeles inntakt. De skriker ikke som barn i pinsel om nettene utenfor soveromsvinduet mitt. Heller ikke har jeg (til nå) opplevd skvetting hverken innendørs eller utendørs. Såvidt det er meg bekjent, har ei heller min nåværende mann (snart 45) smelt halve nabolaget på kjukka. Husker heller ikke at han har stukket av i dagesvis og kommet hjem halvdau og skabbete. Sist men ikke minst stiller jeg meg foreløpig relatitvt tvilende til at han vil bli særlig mere kjærlig og hengiven, eller produsere høyere desibel i form av malelyder fra struphodet etter innledningsvis nevnte prosedyre.

Konkluderer med at den 17 mnd gml hankatten min som til nå har vært innekatt og tilsynelatende snart er ferdig med sin sexkarriere, blir første mann ut. Samtidig har jeg i det minste en idé som definitivt vil gjøre 45-års dagen til min kjære minneverdig. Med mindre idéer ikke lar seg pakke inn.

Vår igjen – også i Lyckliga Gatan

Det er sannelig vår! Det sikreste tegnet, ser man bort fra nattlig terror av kåte hankatter som gauler som pinte barn, er når postkassa spammes ukentlig av “nyttig” info fra borettslaget i forkant av generalforsamlingen. Erindrer at det kanskje dumpet ned noe mellom all julereklamen også, men den eneste forsamlingen av denne arten jeg vier oppmerksomhet til er den om våren. Da er det nemlig valg. Tidligere lesere husker sikkert at jeg takket ja til vervet om å utgjøre halve valgkomitéen (som en av to damer) i håp av vin og annen gøyal sosialisering med naboene denne ene gangen i året jeg skulle dinge på til alle for å presse kandidater inn på valglisten.

Jeg innrømmer at jeg ikke er vervet verdig. Jeg har ikke ringt på en eneste bjelle hverken med eller uten vin i magen, hverken oppover eller nedover i Gatan. Jeg kjenner selvsagt en viss dårlig samvittighet over dette, spesielt med tanke på at neste generalforsamling er torsdag om halvannen uke.  Besluttsomt sitter jeg nå derfor godt tilrette i sofaen for å lese igjennom informasjonen som ble stilet begge valgkomitèmedlemmene for et par uker siden. Eller kanskje tre fire. Fast bestemt på å gripe mitt ansvar. Jeg kjenner det imidlertid gå sånn passe kaldt nedover ryggen når jeg leser oppgaven:

“Valgkommitéen skal komme med en beskrivelse av sitt arbeid samt innstilling og begrunnelse for aktuelle kandidater. Kandidatene skal listes opp i den rekkefølge valgkomitéen ønsker kandiatene inn. Valgkomitéen skal også komme med forslag til styrehonorar. Dette fremlegges av valgkomiteen på generalforsamlingen”

What? Alt annet enn “Det er ikke noe arbeid med dette, du skal bare ringe på og spørre om hvem som er interessert i å stille til valg” må ha blitt sagt med særdeles liten skrift på forrige generalforsamling. Den samme jeg hardnakket forsøkte å avstå fra noe som helst verv. Eller det ble benyttet lyvekors bak daværende nyvalgte formanns rygg. Jeg kan desverre ikke få spurt ham om dette da han flyttet 2 mnd etterpå. I min totale mangel på å være så mye som i nærheten av å ha en formening om styrehonorar eller rekkefølge på styremedlemmer og varamedlemmer, tenker jeg på å avlegge resten av valgkomitéen et besøk (dvs den andre damen) og forhandle frem en grei deal der jeg maser ved dørene og på generalforsamlingen påtar meg å legge frem det hele hun i mellomtiden kommer frem til. Dersom hun fremdeles er Lycklig beboer da. Tatt i betrakting at jeg får nye naboer omtrent like hyppig som menn skifter truse. Jeg kan selvsagt også gjemme meg totalt unna iogmed at jeg ser at jeg i borettslagets ruller heter Nina Edersen. Hun finnes ikke såvidt meg bekjent. Med mindre jeg en særdeles fuktig kveld har giftet meg med Edersen? Som jeg ikke vet hvem er. You never know. Oppstandelsen av rabalder utenfor nattestid vil desidert ikke avta fremover, med et nytt tilskudd i den agressive flokken av kåte hankatter, dersom kjæresten min får nyss i det. På ein måde.

Tror jeg heller bevilger meg et glass vin og en parfymedusj og vagger ut på kandidatjakt. Kanskje finner jeg denne Edersen blant de utsatte og kan få be- eller avkreftet om han er en kjegas med penger på bok. Kanskje greier jeg å lure noen inn på valgkandidatlisten. Og er jeg riktig heldig, bor fremdeles den andre delen av valgkomitèen i Gatan (hun jeg fant på gule sider har i det minste samme fornavn…). Hun er hjemme, smiler (byr meg på et glass vin) og har alt under kontroll. Or not.

Song of the devil

Man kjenner man er i ferd med å gli. Gli sånn deilig inn i søvnens avvæpnende stillstand og pause fra alt man bevisst og ubevisst lar regjere topplokket iløpet av våkne timer. Svevende lar man seg invadere av behaget. For now. Men så… Noen ganger begynner showet som en surrende liten flue. Eller veps fra litt sånn langt borte. Det flaksende kreket kommer gradvis nærmere til det avgir noe i nærheten av en (iflg dinside.no gjennomsnitts-desibel på 60 (noe som tilsvarer samme lydnivå som normal tale). I enkelt tilfeller iflg samme nettside, er desibel målt til 80 (like høyt som lyden av en presslufthammer som borer seg gjennom betong). Tar man i betrakting at et støynivå over 85 desibel er fastsatt til å være skadelig for menneskeøret, er det sannelig ikke rart man skyr fenomenet. Fenomenet snorking.

Størstedelen av livet mitt har jeg vært omgitt av disse kjærlige, elskelige, omsorgsfulle mennesker, enkelte av dem tilogmed fra møblerte hjem. Besteforeldre, eksmenn og kjærester som ikke ønsker hverken fluer eller veps fortred, ei heller andre mennesker. Likefrem: snorkere. En ubehjelpelig liten skrape i lakken til ellers så kanonflotte vesener. De kan rett og slett ikke noe for det, selv om man i nattens mulm, mørke  og desperate søvnhunger i enkeltøyeblikk tviler. De gangene man kjenner at man nomatter hvor betingelsesløst høyt man innerst inne vet at man elsker dem, har lyst til å stoppe øremassakren hardt, brutalt og konsist…

Kjerringrådene som florerer på folkemunne og nett kommer alle til kort. Et av de mest latterlige jeg derimot har kommet over, er dette fra kjerringråd.com :

“Når noen setter i gang med snorking kan den som hører på smatte høyt slik at det nesten blir ekko i rommet. Dette vil kurere snorking. Snorking er da ikke lenger noe problem“

Man trenger ikke engang være brunette for å forstå at man for pokker ikke sover bedre av å smatte hverken sengekamerater eller svigermødrene i naborommet i ansiktet! Operasjoner, nesepsray, vekttap røykestopp og alkoholavholdenhet skal visstnok være veien til lykken ut av desibelhelvete. For min del virker gjesteromflukt best. Og jeg har ingen betenkeligheter whatsoever med å smyge meg tilbake til sengevarmen, sterke armer og myke kyss (and so on) utpå morgenkvisten. Det er tross alt ikke HANS nattesang han synger. It’s the devils.

neilertsyn

Bloggen ninaslillestoreverden pusser opp, flytter fra blogspot til wordpress og endrer navn. eilertsyn:  hulen der mine mer og mindre gjennomtenkte synspunkt om alskens kommer til å leve sitt eget herlige frie liv:) Med og uten vin. Don’t worrie; de gamle historiene fra blogspot er importert for såvel tidligere lesere som har lyst til å pugge dem, og nye sultne øyner. Målsetningen er å blogge oftere og kortere. Definitivt fremdeles rosa-fri.

Lyckliga Gatan? II – Generalforsamlingen

Man skal ikke la noe være uprøvd. Sies det. Om nedenstående opplevelse havner på listen av eventyr jeg ikke ønsker å angre på at jeg ikke fikk med meg når livets senhøst setter inn, er lite trolig. Likevel er den verd å ha gjennomlevd/overlevd.

Jeg er som nevnt i foregående innlegg (Lyckliga Gatan? anbefales lest i forkant) rimelig fersk beboer i borettslag. Jeg har ei heller særlig, eller noen, erfaring med verv i styre og stell. Kombinasjonen av dette har besørget meg trygt inntakt jomfru mht min omgang med hyggesammenkomster som styremøter og generalforsamlinger, såvel som i tegnet.

Hadde det ikke vært for vannlekkasjene som endevendte det meste av nabolaget for et par uker siden, hadde jeg trolig beholdt møydommen. Et begjær om å vite hva som egentlig foregikk i Lyckliga Gatan’s underground (les: styre) hadde rukket å vokse seg stort nok til at jeg flørtet litt med tanken på å sette av datoen jeg så glitre under overskriften som med store bokstaver kallet til generalforsamling. Da jeg under skumlesingen av DAGSORDEN nådde punkt 7: “VALG I HENHOLD TIL § 7 I VEDTEKTENE” bestemte jeg meg derimot umiddelbart for å  “go all the way”. At det under denne overskriften sto:
*Valg av leder + 2 styremedlemmer for 2 år
*Valg av 4 vararepresentanter for 1 år
*Valg av 1 delegat med vararepresentanter til KOBB’s generalforsamling
*Valg av valgkomité
pirret bare appetitten ytterligere.

Jeg avtalte med herremannen 2 doors down (samme eksemplar jeg rådførte meg med den dryppende fredagsmorgenen et par uker i forveien) å møte ham utenfor min residens kl 17.55. Etter endel samtaler med denne naboen etter dryppdagen, har det kommet frem at han tidligere har hatt endel verv i styre og stell for borettslag og at han muligens vurderte å stille til valg i Lyckliga Gatan. Noe jeg forøvrig selvsagt sporeks satte igang å oppfordre ham til idet katta var ute av sekken. Ved flere anledninger. Fra å være noe avmålt til ideén, var det en sprettende ivrig kandidat som ventet trofast i gata på meg den Store Dagen. Han var heller ikke alene. Det var en spesiell stemning der vi i flokk gikk oppover til blokka som skulle låne oss kjellerstue. Mumlingen om lekkasjer, udugelighet, vedtekter og valg, lå som en trygg, jevn og beroligende vorspiel-musikk.

Jeg er fremdeles usikker på hvor tanken kom fra, men det første som slo meg når jeg ankom kjellerstuen var “øyråd”. Enten har jeg sett for mye på reality-tv gjennom årene, eller det var bare de 5 gubbene som satt rundt det som minnet om et jurye-bord som så ut som vise menn. Ikke at noen av dem så spesielt glupe ut. Mer av alder eller fremtreden. Eller begge deler. -Nei, så mange har vi ALDRI sett på en generalforsamling før! utbrøt en av dem når alle var i hus og dørene lukket. – Håber bare vi har nok mad! kom det fra en annen av dem. At de i det hele tatt latet som om de var overrasket over fremmøtet, er i seg selv en liten gåte med tanke på alt spetakkelet som har vært i omløp etter vannlekkasjene hos mer en halve bestanden av beboere… Kl. 18.03 var møtet satt. Med kaffe, Cola, Solo og Mozell. Ingen vin?? Alle like lunkne.

Mens jeg mer og mindre kjente igjen enkelte ansikter fra køen forran eller bak meg på Meny, fikk jeg med meg at “øyrådet” godkjente innkallingen (hva nå enn det betød), valgte møteleder, referent og protokollskrivere. Da spørsmålet om hvem som kunne være tellekorps ble etterfulgt av en lang stillhet selv jeg syntes ble pinlig, sa jeg meg frivillig sammen med en annen dame.
Tross en umiddelbar skrekk for å bli assosiert med geitekillingen fra middelalderens barne-tv som kunne telle til ti og samtidig irritere de andre dyrene rundt seg til bristepunktet ved å telle dem. Dette gikk problemløst for seg ved at vi begge to – og samtidig – rett og slett telte de 19 fremmøtte.

Etter en 17 minutters lang diskusjon om hvorvidt årsregnskapet stemte, differansen på de 78 norske kronene i driftsutgifter i forhold til 2008 samt en økning i husleien på kr 15 pr år, var det tid for å finne frem snittene. Maden. Mens dette ble gjort, gikk valgkomiteen på gangen for å hviske om styrehonoraret skulle forbli uendret. Maden besto av snitter med karbonadesmørbrød, laks og reker. Det som faktisk så minst spooky ut visuelt sett, var rekesnittene. Uheldigvis pekte bunnsmaken i rekene nese til meg i duett med drømmen om å evne å gjøre vann (Mozell med sukker) om til vin. Hvit. Eller rød.

Etter 20 minutters “lunchpause” var det igjen tid for å brette opp ermene. For sikkerhets skyld, telte jeg og den andre damen en gang til. Det var viktig å påse at ingen hadde sneket seg unna neste post: valg! Vi fikk alle utdelt stemmeseddel med kandidatenes navn på. Det hele kunne blitt plankekjøring dersom det ikke hadde vært for uenigheten som oppsto mht hvordan dette skulle gjøres. De fleste mente at det å sette ring rundt de 3 man ønsket i styret, for så å telle dem (jeg og dama!) var det mest fornuftige. “De fleste” er dog ikke ensbetydende med “alle”. - Nei, DET blir for enkelt! utbøt noen. -Vi må følge vedtektene! kom det fra en annen munn. Deretter fulgte en halvtimes diskusjon om hvorvidt man skulle velge en leder først og deretter 2 styremedlemmer, eller om man enkelt og logisk skulle utnevne kandidaten med flest ringer rundt navnet sitt til leder dersom han/hun var villig til vervet.

Noen måtte ringe fullmaktsgiverene sine (for de som er enda grønnere enn meg: de som ikke var tilstede men hadde gitt sin fullmakt til stemme), andre ringte for å sjekke med noen de kjente som også satt i et borettslagstyre. Enkelte bet negler. Den søte gamle damen ved siden av meg ytret at ringestystemet var logisk og enkelt, men endret mening etter at mannen – som var minst like gammel, åpnet munnen om vedtekter. Likevel smilte hun litt lurt. Lenge til neste “fredda’n” i den sengehalmen! Etter en liten evighet ble det besluttet å avgjøre stridsspørsmålet ved håndsopprekking. Igjen fikk jeg telle – yey! Flertallet valgte ringesystemet. Folket avga sine stemmer på under 3 min. og spenningen var i gang for alvor.

Jeg og dama telte i harmoni. Hun krysset mens jeg viste henne stemmesedlene. Jeg innrømmer at jeg kjente en viss økning i puls når en av de gamle fra øyrådet lå kun 1 stemme bak mannen 2 doors down. Jeg kjente også et aldri så lite klimaks når sistenevnte stakk av med de 3 siste stemmene på målstreken. Moroa var derimot ikke over. Det ble satt i stand et lite kakleseminar over hvem som skulle sitte som varamedlemmer. Igjen måtte valgkomiteen på gangen og hviskediskutere. At en av dem var påtroppende leder, resulterte i at det heldigvis ikke gikk lange stunden før han gjorde kort prossess og valgte sine disipler.

Neste post som var INNKOMNE FORSLAG omhandlet uten overraskelse lekkasjer. Og brøyting. Uten å gå i detaljer rundt dette, kjente jeg en form for trygghet i at den nye lederen i styret hadde det slemmeste tilfellet av lekkasje. At jeg har innyndet meg hos ham gjennom endel samtaler over brøytekanten i vinter, trekker heller ikke ned følelsen av å være under beskyttende vinger. Da han så meg inn i øynene fra andre siden av kjellerstuen, fant jeg det derfor litt vanskelig å si nei til anmodningen om at jeg skulle være en del av valgkomiteen. Dette på tross av venners advarsler om å si ja til noe jeg kunne komme til å angre på senere denne kvelden. Som førstereis. Med den nyinsatte styrelederens forsikringer om at vervet kun vil bestå av å ringe på hos Lyckliga Gatan’s beboere en gang i året for å spørre om de er villige til å stille til valg, ser jeg snarere dette som en mulighet til å bli kjent med naboene (vin??).  Dessuten er jeg singel. Lyckliga Gatan smiler igjen, og jeg er ikke lenger jomfru.

Lyckliga Gatan?

Borettslag. Bare å smake på ordet ga meg en gang i tiden lykkefornemmelser ala samhold, felleskap, omtanke og trygghet.  Da jeg solgte min enebolig from Hell for ca 2 år siden, virket det riktig så forlokkende å skulle innta et felleskap som beskrevet innledningsvis. Fint var det også å tenke på at jeg skulle fratre rollen som frustrert enslig huseier med meg selv som eneste oppdrivelige vaktmester. Dersom jeg tenker tilbake med litt mer sannferdighet, kan det godt hende at det i bunn og grunn også slo meg at det skulle bli litt deilig å slippe å mase fettet av mannlige og handye bekjente.

I lycklig uvitenhet har jeg de siste 47 mnd levd i en bolig der jeg ikke har ansvar for rare greiene av utvendig vedlikehold. Min mannlige bestand av venner har derfor ikke vært plaget med særlig større betydelige ting enn å vaske bort litt grønn gørr av ytterveggen samt å montere og demontere parabolen et par-tre ganger. Følte meg derfor berettiget min forvirring når det i postkassen for et par-tre uker siden lå et strengt brev fra styret i borettslaget:

- Vi viser til tidligere brev om beboerenes ansvar for å holde takrennene fri for is og snø.
Tidligere brev? Tenke tenke tenke… Ransake hukommelsen uten å finne så mye som antydningen til et lite spor om å ha sett dette brevet.
- Styret har i dag vært på befaring og observert at INGEN har overholdt dette! Isen og snøen som samler seg i takrennene kan føre til lekkasje. Eventuelle skader som følge av dette må anses å ikke dekkes av borettslagets forsikring, men av den enkelte beboer. Det anmodes om at SAMTLIGE fjerner all is og snø fra takrennene sine ila 2-3 dager. Styret vil foreta en ny befaring på mandag. Lyckliga Gatan knirket litt.

Jeg erindret langt bak i hjernebarken et sted at en av naboene hadde spurt meg om jeg hadde hatt noe lekkasje hos meg. Dette var et forholdsvis uklart minne da spørsmålet ble stilt en kald formiddag mens jeg testet ut min intuisjon på hvor jeg skulle gjøre av snøen som hadde bøttet ned hele natten. Combo av spenning og 6-7 blå grader i noe som fortonet seg som orkan. I det minste stiv kuling.

Jeg ringte denne herremannen, latet som at jeg husket alt han hadde sagt, men bare trengte det repetert av unevnte årsaker. Han fortalte meg da at det hadde lekket hos dem i flere dager og at han var i en slags dialog med borettslagets styre. Brevet “befalingen” i postkassen refererte til var over 3 år gammelt.
Halleluja, gullfiskminnealderen min er ikke ankommet enda.
Videre informerte han meg om vedtekter ol. bla. mht vedlikehold av takrenner, og at dette var borettslagets ansvar.  Han rådet meg likevel til å få bort isen snarest for å unngå samme lekkasjeomfang som han hadde fått. Jeg satte sporeks i gang jakten på en hverdagshelt, uten høydeskrekk og helst med medbrakt stige, blandt handy-hunkene som ikke var brukt opp i tiden fra helveteskåken min. Dette var en torsdag. Den utvalgte (les: tvunget bassist med respekt/frykt for sin band-nasi) skulle komme og redde en stk jomfru i nød på lørdag. I rimelig tid før styrets neste befaring.

Jeg vil karakterisere meg selv som dårlig forberedt på lydene jeg observerte halvveis opp trappen til stue og kjøkken fredag morgen kl 07.13. Lite nok beredt til å oppfatte at det ikke var kaffe- eller nikotin abstinensen som spilte meg et puss, før jeg kom helt opp trappen og så vannet utover kjøkkengulvet. Drypp. Fra 6 steder. Usynkront. Litt sånn: drypp…..dryppdrypp..drypp….drypp. Hvert sekund. Minst. Som i reflekshandling tastet jeg følgende sms til bassist-helten: “Krise! Du må komme NÅ! Nå lekker det inn i kjøkkenet!“

Intet av tidligere erfaring (ref. Breaking Glass) mht til de tidspunkt i døgnet jeg foretar mine nød-sms/nødsamtaler på var tilstede. Jeg er fremdeles tilbøyelig, og kommer sikkkert til være det til min død, til å glemme at ikke alle leser eller svarer på sms hele døgnet, eller sover med mobilen på brystkassa. Når slike situasjoner oppstår i min verden er det meg ubegripelig at ikke alle mer og mindre kjente venner føler dette på seg. Da det etter 45 sekunder ikke ankom noen form for svar, satte jeg mine brunetteceller i høygir for å plukke neste potensielle Helt. Han kom på det som i lang tid vil fortone seg som en hvit hingst for meg (et kassebilaktikjøretøy, dog hvitt) etter knappe 20 minutter.

I mellomtiden ringte jeg styreformannen i borettslaget som kunne informere meg om at dette helt og holdent var min egen feil, men at han skulle “se på det” når han kom hjem fra jobb i 16-17 tiden. YeahRIGHT. Etter min 2 minutters ordstrøm på innpust såvel som utpust, fattet han imidlertid alvoret og skulle sende en annen fra styret for å “se på det”. Før jeg rakk å deppe over faktum at ingen av dryppene ville avta ved at noen stirret dem i senk, hørte jeg optmistisk klapringen av hestehovene til min redningsmanns hvite. Jeg kom omtrent samtidig på at jeg måtte på stige-jakt i nabolaget. Skal forsøke å korte det videre hendelsesforløpet litt ned:

1. Mann fra borettslaget ankom i tøfler, innrøkt i klær og legeme og stilte seg opp med hendene i lomma og forsøkte ikke engang å stirre dråpene til å stoppe. Han mumlet “nja…. det er sånn det går. Når man ikke holder takrennene og avløpene fri for is og snø. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Vi gjorde det nede hos oss i går…” Bladi bladi bladi and so on.

2. Min Helt (som jeg hadde bundet fast til kjøkkenbordet med det som var å oppdrive av remmer og tøyler i frykt for å face borettslagmannen alene), evnet etterhvert å pendsle samtalen fra hvems skyld dette var til  hvordan det kunne løses. Konklusjon: Borettslaget stiller seg ikke ansvarlig, men det må benyttes øks for å fjerne isen (for det gjorde vi I GÅR). Det er tross alt billigere for borettslaget å skifte takrennene som trolig blir ødelagt av dette. Lyckliga Gatan knirket seg til en sprekk.

3. Den avskyelige snømann tok med seg den sure røyk- og svettelukten sin og forlot åstedet uten å si “hadet”. Ridderen kjørte avsted for å kjøpe øks, mens jeg gikk på sørlandskuffejakt etter anmodning fra andrenevnte slik at han også kunne måke taket mitt. Jeg skal mer enn gladelig sende Jan Eggum en sms som forteller ham hvor heltane befinner seg, Iallefall en av dem. Jeg spurte den første av naboene et stykke ned i veien som hadde en sørlandskuffe pent om å få låne den i noen minutter. Han svarte: “nei.” Intet mer. Eller mindre. Kun “nei.” før han satte seg i bilen uten å kaste så mye som et blikk på meg. Jeg vet at jeg ikke er overbegeistret flott uten make-up og nyvasket hår, men hallo? Lyckliga Gatan laget et “knack”.

Det hele endte dog Lyckligt. Romeo skuffet taket mitt, hakket løs både is, takrenne og avløp og etter 3 timer antydet jeg dryppene kun annenhvert sekund. Ytterligere et par timer senere dryppet det så skjeldent at jeg turte å forlate huset, med kjøkkenglassene fremdeles velplassert, for å kjøpe 3 flasker vin. Minst. Dusjet og sminket må vite. Selv om min Helt etter fullført oppdrag fortalte meg hvor dårlig det står til med taket mitt og at det trolig kan være vann under de dårlige platene holdt sammen av rustne skruer, kjente jeg på Lycke. Den deilige følelsen over at alt igjen var tilbake til normalt. Tilsynelatende i det minste.

Gøy på landet!

Hendelsen mine fingre rett og slett ikke makter å motstå bloggfristelsen for, er denne gangen ikke selvopplevd.
Min kilde er derimot en nær og absolutt troverdig forbindelse til hovedpersonene…

Da det ville være en noe ufint av meg å avsløre disse personenes identitet (for ikke å glemme den overhengende risiko for å motta et eller flere forelegg fra politidistriktet jeg tilhører), har jeg valgt å egenhendig døpe dem til “Knut” og “Tom”, begge med det velklingende etternavn “Shübert”, som man ikke finner overflod av i katalogen.

Knut og Tom har ikke vært særlig på talefot de siste 10 årene. Når jeg skriver “særlig”, mener jeg at all kommunikasjon mellom dem har foregått via brev Tom har lagt i Knut’s postkasse (frimerker KOSTER!) etterfulgt av at sistenevnte har lagt dem uåpnet tilbake i Tom’s. Jeg har blitt fortalt utallige historier som uten tvil har vært næringsgivende til å sørge for at relasjonen brødrene seg i mellom har vokst seg kaldere og kaldere, year by year. Disse historiene blogger jeg gladelig på oppfordring! Men ok, back to poenget:

Knut har de siste årene benyttet seg av sin leilighet i Spania i vinterhalvåret. Han kommer som regel hjem til Norge i april. Det gjorde han også i år… Nærmere bestemt 19. april. Knut, som nærmer seg 80, er en aktiv og samfunnsengasjert ung mann! Alt dette tatt i betraktning, samt at han bor et godt stykke fra nærmeste butikk, gjør at det er naturlig for ham å ha periodisk abonnement på avisen. I dette tilfellet Fevennen. Abonnementet var etter vinteroppholdet i varmere strøk bestilt igangsatt igjen til mandag 21. april.

Det var ingen avis i postkassen hans 21. april… Da det er en kjennsgjerning at både Fevennen og dens mange bud bestandig er til å stole på(?), regnet han med at avisen ved en feiltakelse var lagt i postkassen ved siden av, merket “Schübert”. Tom er også endel på reise iløpet av året og Knut regnet dermed med at den noe dårlige merkingen av hans egen postkasse var årsaken til at den rykende ferske lå i brorens. Han tok den med seg og ringte Fevennen med det samme han kom inn i huset sitt igjen for å gi beskjed om feil-leveringen, og at han skulle merke sin egen bedre samme dag. Kundeservice forsikret ham om at abonnementet var igang igjen som avtalt, beklaget selvsagt feil-leveringen og lovet ham avis i riktig postkasse neste dag.

Dagen etter var det, i nymerket postkasse, fremdeles ingen avis. Han tok igjen med seg avisen fra den andre Shübert-kassen, fremdeles i god tro om at budet kanskje ikke hadde sett brevarklogoen han møysommelig hadde limt på postkassen sin. Det samme gjentok seg merkelig nok onsdagen også. Det som imidlertid ikke var ankommet Knuts’ viten på det daværende tidspunkt, var at Tom også HADDE abonnement på samme “blekke” og ringte samme kundeservice som Knut hadde vært i kontakt med. Den hyggelig damen kunne selvsagt (og sikkert med et smil) forsikre Tom om at “joda, avisen er levert som vanlig den!”

Tom er avgått advokat. Om det finnes noe som heter noe slikt da… Iallefall er han ikke-praktiserende. Det betyr imidlertid IKKE at han ikke er smart! Smart som pokker! Han la seg 3. dag på lur i buskene og tok bilde av “tyven”. Om han klappet seg fornøyd på fuglekassa etterpå, er til nå ukjent informasjon. Det som derimot er dokumentert, er at han sende bildet som bevistmateriale til Politet når han anmeldte Knut for post-tyveri. For sikkerthets skyld sendte han en mail til alle eierene av postkasser på stativet (med unntak av Knut) for å advare om POST-TYV i området. Mailen resulterte selvsagt i at alle postkasser på stativet hadde hengelås dagen etter. Igjen med unntak av Knut’s… Det er nærliggende å anta at naboene ikke lurte særlig lenge på hvem den kriminelle var.

En ukes tid etter la Tom en kopi av politianmeldelsen i Knuts postkasse. Han var da anmeldt for tyveri av post og avis over en periode i april mnd. Han antydet også at han hadde ventet på et kredittkort i noen uker… Snarlig lå det også et forelegg fra Politet i Knut’s postkasse (dette med frimerke). Knut innrømmet øyeblikkelig at han ved en feiltakelse hadde kommet til å ta feil avis men at “perioden” anmeldelsen henviste til dreide seg om et nøyaktig tidspunkt på 3 dager og ikke i en “periode” av april som tross alt har 30 dager… Forelegget ble rettet opp, men fremdeles med påstand om tyveri av avis og post. Rett SKAL være rett, Knut understreket at han i god tro kun hadde tatt avisen fra nabopostkassen og fikk dermed omsider det riktige forelegget tilsendt. Det lød som følger:

Agder Politidistrikt

Sikter herved Knut Shübert f. xx.xx.xx, adresse: xxxx
for overtredelse av

Straffelovens § 391 a første og annet ledd jr § 257
for å ha borsatt en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som naskeri, særlig på grunn av den tilvendte gjenstands lave verdi og forholdene forøvrig

Grunnlag:
i perioden 21. april – 23. april 2009 i xxxxx, borttok han 3 stykk aviser tilhørende Tom Schübert.

Fornærmede har begjært påtale.

For overtredelsen ilegges De en bot til statskassen på kr 4000,- eller hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 8 dager

Knut har ikke mottatt flere brev fra Tom i ettertid, bortsett fra en liten skriftlig anmerkning av Knut’s merking av postkassen sin der Tom undres over hvorfor det står “overingeniør” over Knut’s navn når eieren en av de andre postkassene eies av en som driver trykkeri, har holdt seg for godt til å merke postkassen sin med tittelen “undertrykker”. Om dette er et forsøk på å være morsom, eller en gammel “avgått” advokat’s bitterhet over å ha mistet(?) sin tittel, er ikke godt å si.

Det er derimot meget lettfattelig å forstå at min kilde til denne historien stiller store spørsmål til Politidistiktet’s bruk av ressurser. Han opplevde tyveri av pc utstyr for flere tusen norske sterke kroner. Den saken ble henlagt.

Og jeg? Jeg spiller som du sikkert forlengst har forstått på lag med Knut. Dersom han må feire 80- års dagen sin i fengsel, skal jeg daglig og med den største glede overrekke ham en rykende fersk utgave av verdi kr 1333,33,- pr stk…

Så DET så!!

Sms’er er litt av en oppfinnelse! Man kan i et ikke videre snakkesalig humør sende avgårde korte eller lange, viktige og mindre viktige beskjeder. Enkelte menneskers verden kan med få tastetrykk lyses opp av en enkel liten meddelelse om at avsender ønsker mottaker en god dag eller fin natt. Hvorvidt innholdet i sms’er er innholdsrikt eller ikke, kan avhenge av ukedager, tidspunkter og ikke minst alkoholinntak! Sistenevnte har dessuten også ofte en viss innvirkning på buskapets vennlighet, uvennlighet og annen dramatikk… 

Jeg har i perioder av livet hørt lyden av sms tikke inn på de fleste av døgnets tider, med innhold fra alle de overstående eksempler. Da jeg for tiden ikke vil påstå at jeg er videre plaget med disse, var det med en viss optimistisk spenning jeg registrerte lyden av en sms i morges kl. 08.30. Optimismen ble noe svekket, men jeg kjente fremdeles en viss spenning når jeg med kapitaler leste:

Avs: ABRAHAMSENS AUTO:
HEI. DET SKAL TAES EN AKSJON PÅ DERES BIL. KONTAKT OSS PÅ TLF. VERKSTED.

AKSJON?? De som kjenner meg godt, påstår at mine ansiktsutrykk er meget lettleselige. Ettersom jeg ikke hadde noe speil i nærheten (pleier forøvrig ikke speile meg samtidig som jeg leser sms’er) er jeg ikke sikker på om jeg lignet et spørsmålstegn, men jeg vet at jeg følte meg som et. Ettersom denne høsten til nå har vært preget av uforutsette utgifter, finanskrise og andre mindre hyggelige hendelser, slo jeg øyeblikkelig fast for meg selv at AKSJON garantert var av negativ art. Og litt skummelt. Jeg bestemte meg derfor for å utsette denne telefonsamtalen som sikkert ikke hadde noe hyggelig budskap til jeg var litt mere våken. Dvs 5-6 kaffekopper og 2-3 porsjoner sort Catch.

Ved 12 tiden stålsatte jeg meg og ringte. Stemmen på dette verkstedet var hverken negativ eller skummel, og kunne meddele meg at min frekke lille Honda skulle på verksted og skifte håndbrekk da det var oppdaget en feil på endel av denne modellen! Dersom du har evnen til å “høre” lyder fra fortiden, kan du lukke øynene dine og høre Marve Fleksnes i Wesenlunds skikkelses: “Håååååååh!”. At vi er født samme dato (dog med 31 års mellomrom) har liten innvirkning på at jeg hørte denne lyden høyt og tydelig inni hodet mitt. Det var snarere et mentalt seiershyl for meg selv! Da du mest sansynlig har lest innlegget “En Honda’s natur” her inne, kreves det ingen forklarende avslutning av dagens innlegg… Hadde jeg vært typen til å hovere med setninger som “hva var det jeg sa??” hadde jeg ivrig tastet dem inn her nå. Istedet velger jeg å bare lene meg tilbake og smile over i dag ha fått en sms som etterhvert lyste opp min store lille verden…

Så DET så!!

Min Gentlemann anno 2008?!!

Da jeg møtte kjæresten min for noen mnd siden, dukket det opp spørsmål i fleng om ham fra nyskjerrige venninner. To spørsmål som gikk ofte igjen var: “Er han Mann med stor M?” og “Er han en Gentleman??” Om dette sier mer om hvaslags venninner jeg har enn hva de vet om mine behov skal jeg i denne omgang la ligge… Anyway, jeg bekreftet med et stort glis naturligvis begge deler.Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet… Under en liten tur ned “Memory Lane” en kveld, dukket ordet “Gentleman” opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag… 

Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet – Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det – som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en “kvinneside” som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:

“For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig – men han er ekte.”

Ehhh… Hallo?? “Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste…”, tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle – varsom, man – mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!

Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære… Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: “Jeg bare tenker litt… for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe.” Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!

Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe “vær varsom-plakat”!

Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman… Anno 2008!